Utrydningstruede ord

“Du er så obsternasig” skrek han! Han krysset klinger, men med ord. Jeg ga meg ikke. Jeg skulle ta diskusjonen opp igjen – jeg ville bestemme over meg selv! Han mente jeg var så nebbenose fordi jeg sa i mot han, og fordi jeg sa det jeg mente. Jeg hadde egentlig ikke gjort noe, sakesløs – det var det jeg var. Far var en luring, det var faktisk akkurat som han hadde en rev bak øret. Uansett hva jeg sa, så kom han med en harang, sånn at jeg ble oppgitt, og droppet diskusjonen for den gang. Jeg lurte på hvorfor vi aldri kunne akkedere, fordi jeg begynte virkelig å bli stundesløs av denne ventingen. Far sa alltid at vi skulle ta det litt sånn pø om pø, men jeg følte at far hadde en slags tendens til å omkalfatre ting! Jeg var en fusentast, mens far var en traust kar, men som allikevel ble skjelmsk innimellom! Alt jeg ville var at han skulle la meg bile alene.